Hamsun 2009

Og så "Telegrafisten", da

2009-05-22T00:15:00.000-07:00

Jepp, nå har jeg sett "Telegrafisten" også: Basert på "Sværmere", laget av Erik Gustavson i 1992. Hovedpersonen Ove Rolandsen er telegrafist, oppfinner - og rundbrenner. Han prøver å utvikle et fiskelim som er enda bedre enn det Mack har gjort seg rik på. Det er rammefortellingen, og inni rammen er det en hel del erotikk. Igjen må jeg si: gode skuespillere, fantastiske - nesten i overkant - vakre landskapsbilder. Litt som en Blenda-reklame. Mer enn det vil jeg ikke ha sagt om det filmatiske.
Historien er ikke veldig original, tydelig inspirert av Bjørnson. (For nå har jeg lært at Bjørnson var Hamsuns store forbilde). Eller ikke bare Bjørnson. Skildringen av et kjærlighetsforhold på tvers av sosiale skiller, er nokså universell, vil jeg tro. Men det skjer andre forviklinger som spriter det hele opp. Og best av alt er Ove Rolandsen (Bjørn Floberg), som jeg aldri klarer å bestemme meg for om jeg liker eller misliker.
Er det så noen filmer basert på Hamsuns romaner, som jeg har til gode? Tips tas mot med takk!

Kun på vhs?!

2009-05-18T23:27:00.000-07:00

I dokumentaren "Om hundrede aar er alting glemt...?" ble det vist klipp fra alle filmene nevnt i forrige innlegg, men også "Landstrykere" (1990) og "Pan" (1995). Når jeg søker i Nasjonalbibliotekets samkatalog for video, film og dias, finner jeg ingen av disse som dvd, kun vhs. Heller ikke når jeg søker i Norsk filminstutts (NFI) butikk. Er det ikke på tide at filminstuttet oppdaterer?

Dette måtte jeg få svar på, og sendte derfor en epost til NFI. Svaret kom raskt fra Vibeke Rydland:
"(...) 1. August lanserer Nordisk film en dvd-boks med Hamsun filmer. Denne vil inneholde følgende titler: Pan, Landstrykere, Hamsun, Markens grøde, Telegrafisten og Sult.
Samtidig lanserer Norsk filminstitutt en praktutgave av Markens grøde som en separat utgivelse.
Norsk filminstitutt har også fått rettigheter til å publisere filmene Hamsun og Landstrykere, Om hundre aar er allting glemt (dokumentarfilm om Hamsun), og forhåpentlig etter hvert Markens grøde på vårt klikkefilmtilbud http://www.filmarkivet.no/. Disse filmene er under arbeid, kodes og digitaliseres i disse dager for publisering, og vil forhåpentligvis være klare for streaming i løpet av første uka i juni. (...)".
Det er bare å glede seg!

Hamsun på film

2009-05-18T01:47:00.000-07:00

Mine siste Hamsun-opplevelser: filmene "Om hundrede aar er alting glemt...?" (2007), "Sult" (1966) og "Hamsun" (1996).

"Om hundrede aar..." er en dokumentar med de kjente hamsunkjennerne Atle Kittang, Robert Ferguson, James McFarlane og Heiko Uecker. De er alle enige om at Hamsun staket ut kursen for romansjangeren på 1900-tallet. Og de sammenlikner flere av Hamsuns romaner, blant annet ut fra vandrermotivet - den mystiske fremmede, outsideren, som går igjen i så mange av romanene. Litt dårlig kvalitet, særlig på lydmiksen under opplesingen, men en svært lærerik film!

"Sult" er en skandinavisk samproduksjon med Henning Carlsen som regissør. Litt langtekkelig, men langt fra så ille som boken. Absolutt en god måte å gjøre seg kjent med historien på! For skuespillerne var gode - hovedrolleinnhaver Per Oscarsson imponerende! - og meget bra regi! En troverdig framstilling av Kristiania på slutten av 1800-tallet.

Og så var det "Hamsun", da, fra 1996, også den en skandinavisk samproduksjon. Regissør Jan Troell har fått med seg Max von Sydow og Ghita Nørby som Knut og Marie Hamsun, i tillegg til en rekke andre framtredende skuespillere. Man tenker virkelig ikke over at det her er svensk, dansk og norsk om hverandre, for skuespillerkunsten er av ypperste klasse! Von Sydow evner å formidle den så sammensatte og sjølmotsigende personen som Hamsun var. Filmen åpner med at Knut Hamsun ser tilbake på årene fra 1935. Så følger vi ham gjennom dramatiske hendelser, både i familien, i Norge og internasjonalt; under krigen og rettsprosessen etterpå. Filmen bygger på Thorkild Hansens "Prosessen mot Knut Hamsun". Manus er skrevet av Per Olov Enquist.
Men det må sies, at filmen er i lengste laget: 2 timer 32 minutter. (Påstand: Filmer som varer mer enn to timer, er som regel mindre bra). Igjen må jeg erkjenne at den blir litt langtekkelig, særlig når vi kommer til de psykiatriske undersøkelsene og rettsprosessen. (Men nå er det visst så mye jeg synes er langtekkelig, at det må være meg det er noe galt med!). Men filmen bør absolutt ses, likevel !

Gretten, gammel - og guddommelig?

2009-04-28T00:04:00.000-07:00

Jeg visste ikke så mye om Knut Hamsun da jeg gikk i gang med denne bloggen. Hans nazistsympatier er allment kjent, naturligvis. Men som person trodde jeg mest at han var en gretten, gammel gubbe - at han bestandig hadde vært 80+. Joda, jeg hadde hørt noe om en utsvevende bohemtilværelse i København og dametekke. Men hvem var han egentlig?
I går avsluttet jeg Øystein Rottems "Biografien om Knut Hamsun : guddommelig galskap". Den er en lettlest og troverdig innføring i Hamsuns liv og personlighet, kun 149 sider lang. Boken er kanskje først og fremst myntet på ungdom (i slutten av tenårene?), men forfatteren bruker noen vanskelig ord og uttrykk.
Rottem skriver i forordet: "Mange steder later jeg som jeg vet hva Hamsun tenkte på bestemte tidspunkt. Jeg vet selvsagt ikke hva han tenkte. Men framstilingen bygger på brev som Hamsun har sendt, på notater og artikler av ham, på skrevne kilder fra mennesker som kjente ham - og i noen enkelttilfeller på skjønnlitterære verker som det er all grunn til å tro har et selvbiografisk innhold. I det store og det hele er det derfor en sann historie som fortelles, selv om det kan være detaljer som ikke stemmer."
Etter å ha lest Rottems biografi, fortoner Knut Hamsun seg fremdeles som en stor gåte. Men det betyr ikke at jeg gir opp! Med tider og stunder gir jeg meg kanskje i kast med Ingar Sletten Kolloens kritikerroste verk ("Svermeren" og "Erobreren"). For Hamsun var mer enn en gretten, gammel gubbe. Det vitner de fantasifulle, humoristiske og uutgrunnelige romanene hans om.

Sportsgale nordmenn

2009-04-23T04:02:00.000-07:00

Hva i all verden har sport på en Hamsun-blogg å gjøre?! Jo, i "Bok i P2" fra 7. april i år forteller Tor Bomann-Larsen om hvor viktige polarhelter som Amundsen og Nansen og forfattere som Ibsen, Bjørnson og Hamsun var i sin samtid. De var med på å forme norsk kultur og nordmenns selvforståelse. (Bomann-Larsen er blant annet kjent for biografien om Roald Amundsen og "Den evige sne : en skihistorie om Norge).
Mens Bjørnson sluttet opp om Nansen og hans verdier, var Ibsen og Hamsun sterkt kritiske. Etter Nansens grønlandsekspedisjon og all viraken den førte med seg, advarte Hamsun om at sportsånden var i ferd med å erobre norsk offentlighet og fortrenge vitenskap og kultur.
Programmet er del to av tre i serien om polarhelter og polarlitteratur. Helt ypperlig for en som er interessert i litteratur, idrett, friluftsliv, polare strøk, historie, identitet og nasjonsbygging. Det behøver ikke være noen motsetninger, nemlig!
Programmet finner du her: http://podkast.nrk.no/program/bok_i_p2.rss

Myten om Pan

2009-04-19T00:49:00.001-07:00

Har du myten om Pan klart for deg? Det hadde ikke jeg før jeg så forestillingen. I begynnelsen får vi høre den av Doktoren, slik at vi lettere oppfatter den tunge symbolikken. Men her kan du lese artikkelen fra Store norske leksikon:

Pan, gud i gresk mytologi, sønn av Hermes. I eldre tid var han en mektig guddom som særlig likte de ville fjellstrøkene. Han var vennligsinnet mot menneskene og skjenket småfeet trivsel og fruktbarhet og var særlig jegerens skytsgud. Men han var samtidig vill og lidenskapelig, med sterkt sanselig natur. Som eldre mann ble han avbildet med bukkeben, horn i pannen og halvt dyriske trekk. Ved middagstid, når alt hviler under den brennende sol, sover Pan, og den som da vekker ham, blir rammet av panisk redsel. Med nymfene ferdes han over fjell og dal med sin fløyte. Etter slaget ved Marathon ble han dyrket i Pan-grotten ved Akropolis i Athen til takk for hjelpen i kampen. I kunsten finnes han ofte avbildet, i senere tid også helt menneskelig og i ungdommelig skikkelse.

Gled deg, hele Norges land!

2009-04-18T22:52:00.000-07:00

"'Scenografien er praktfull; nesten som på film (...) en forestilling som både trenger djupt inn i Hamsuns tekst - og visualiserer den med musikalsk teft og driv.' NRK
'Av og til kan et teaterstykke forsterke bokens kvaliteter.' Altaposten (seks)
I hovedrollen møter vi et nytt talent i norsk teater: 'Per Kjerstad viser en stolt og stri Løytnant Glahn. Han gjør det med glimt i øyet, kan være farlig, og av og til fornøyelig lik en selvopptatt rockestjerne.' VG (fem)"

Anmeldelsene er sakset fra Riksteatret, og det er sant hvert bidige ord. Scenografien er enkel og fabelaktig. Den skaper et sug i forestillingen: Skyvevegger kommer fra høyre og venstre, gulv og tak, og avgrenser synsfeltet. På et lerret, bakerst på scenen, vises en lys nattehimmel fra den nordnorske sommeren eller animasjon av en mørk skog som beveger seg sidelengs. På den måten kan løytnant Glahn for eksempel løpe gjennom skogen "på stedet hvil".
Koreografien fortjener mye skryt. Stykket kunne lett ha blitt statisk, men flott dans, løping, roing og dampende erotisk samspill - bare for å nevne noe - gir liv. Det eneste som det kunne vært mindre av, er gnikkingen med steinen på låret.
Lydsporene er også knallbra, ikke minst musikken. Melodiene fra Twin Peaks er svært treffende og morsomme!

Forestillingen begynner med at Glahn ser tilbake på den tiden han bodde i skogen. Snart dukker de andre skuespillerne opp og vi forflyttes tilbake i tid.
Det er virkelige komplekse mennesketyper som skal formidles. Per Kjerstad (løytnant Glahn) overbeviser til de grader. Han er snart selvsikker og flørtende, snart nevrotisk og sky. Men karakteren henger likevel sammen på et forunderlig vis. Det er vel trekk som de fleste kjenner seg igjen i, om enn ikke i så ekstreme utslag. Vi får iblant også Glahns egne forklaringer til hvorfor han reagerer som han gjør. Glahn trer da ut av handlingen og fram på scenen hvor han henvender seg til publikum. Da er vi i "nåtiden" igjen. Sprangene fram i tid er ikke flere eller lengre enn nødvendige, og de skjer helt naturlig.

Er det den nordnorske sommeren, med lys hele døgnet, som fratar Glahn alle hans korrektiv? Plutselig legger han seg på kne og truer Doktoren (Sverre Porsanger) til å hoppe over stokken; eller hiver skoen til Edvarda (Maria Grazia Di Meo) på sjøen, når stemningen endelig begynte å bli bra. Glahn takler verken medgang eller motgang. At han er sjalu er opplagt, men det er bare en del av "sykdomsbildet". Skogen er mørk og nifs om natten, men har også en kraft som vekker begjær. Glahn gjentar at han trives alene på hytten uti skogen, at han søker ensomheten. Samtidig har han ikke godt av så lite kontakt med andre mennesker.

Da jeg leste Pan, syntes jeg Edvarda var like mye skyld i det turbulente forholdet mellom henne og Glahn, som Glahn selv. I teaterstykket er Glahn i større grad alene om å rote det til. Edvarda forsøker iblant å glatte over og gå videre, men Glahn møter henne med uforskammetheter eller plaprer nervøst ivei.

Jeg har i tidligere innlegg kanskje vært litt lunken til "Pan". Men det er bare å si seg enig med Altaposten: "Av og til kan et teaterstykke forsterke bokens kvaliteter". Det er mulig Knut Hamsun sjøl ikke ville vært enig; han skal ha hatt en form for motvilje mot teater. Samme kan det være, dette var suverent!

Turneen startet i Grimstad 16. april og er på veien helt fram til 7. juni. Det er et samarbeid mellom Hålogaland teater og Riksteatret.

MÅ man like Hamsun?

2009-03-23T04:34:00.000-07:00

Spørsmålet gjelder altså litteraturen, ikke Hamsun som politiker/politisk aktør. (Den må man diskutere et annet sted). Og nå er jeg vel i ferd med å avsløre min uvitenhet. Skitt au, det vil vel skinne gjennom etter hvert, uansett. Og kanskje også i dette tilfellet er angrep det beste forsvar. Jeg er vel heller ikke den første til å mene at alt som for eksempel Hamsun eller Ibsen skreiv, var lysende. (For det mener jeg ikke om Ibsen heller).

Mitt "Hamsun-repertoar" er ikke bredere enn Mysterier, Pan, Victoria og Markens grøde. Jeg prøvde meg også på Sult, men måtte gi opp etter om lag 50-60 sider. Litt stillestående og for mye nevrose. Mysterier er favoritten: uhyggestemningen og det psykologisk drama var en stor leseropplevelse. Pan: Ja, det er klart at den er bra, men igjen stillestående og nevrotisk. Jeg husker at jeg irritererte meg over Edvardas nykker - og dét var sikkert tiltenkt fra Hamsuns side. Victoria leste jeg seinere, og synes det var en enkel kjærlighetshistorie. Sikkert flott språk og alt, men uengasjerende.

Så var det dét med å lese bøkene ut fra sin samtid. Konvensjoner har forandret seg, og det kan godt tenkes at Hamsun i sin tid var radikal i innhold og språk. Det er noen år siden jeg leste Mysterier, Pan og Victoria, og jeg ser ikke bort fra at utbyttet hadde vært større nå. Men jeg langt fra sikker.
Mer engasjerende synes jeg Markens grøde var. Den var ikke minst historisk interessant, men - så vidt jeg husker nå - synes jeg Isak var for mye av en høvding (superhelt), liksom pater familias i Trygve Gulbranssen (Og bakom synger skogene, Det blåser fra Dauingfjell, Ingen vei går utenom). Fine bøker, det også, men stereotype personer.

Hamsun skreiv en lang rekke bøker og gjennom mange tiår. At forfatterskapet er mangslungent vet jeg bare fra de bøkene som jeg har lest. Trilogien "Landstrykere", "August" og "Men livet lever" bør man jo også få med seg. En artikkel av Elvin Ludvigsen i Tønsberg blad inspirerer til å gyve løs. Og så var det "På gjengrodde stier", da, som regnes av mange som Hamsuns beste...

God fornøyelse!

Sellanrå = Selv han rår?

2009-03-23T02:11:00.000-07:00

Da jeg leste "Markens grøde", slo det meg: Er det mulig at etternavnet til hovedpersonen Isak, altså Sellanrå, skal stå for "selv han rår"? Koblingen er vel ikke helt usannsynlig. Romanen handler jo om Isak som bryter mark og skaper seg et eget livsgrunnlag. (Den ene sønnen flytter til byen og duger ikke til stort annet enn å sløse bort penger, hvis jeg husker rett). Noen som har tenkt på det samme?

Riksteatret: Hamsuns gate

2009-03-23T00:48:00.000-07:00

"Mørket har senket seg. Det er stille i gatene. Byen sover. Bare en håndull mennesker er våkne i en svakt opplyst kafé. En dame i gult, to menn i mørke dresser og en herre med trompet. Senere denne kvelden skal noen ligge med noen, noen bli ranet, noen forsøkt drept og en helt alminnelig flue skal dø."
Slik omtaler Riksteatret "Hamsuns gate" i informasjonsseddelen (samarbeid med Nationaltheatret). Stykket baserer seg på Knut Hamsuns noveller. Det inneholder også en del dikt av hans dikt som fremføres som sang. (Her kan du forresten lese andre omtaler og se en smakebit: Hamsuns gate).

Nå skal ikke dette innlegget være en fullverdig teateranmeldelse - det er dessuten langt over min kompetanse, bare en kommentar. Noen ord om skuespillere og kulisser må likevel med. Det var kun tre skuespillere på scenen: Anneke von der Lippe, Gard B. Eidsvoll og Kai Remlov. Kulissene var en blåkopi av Edward Hoppers berømte bilde "Nighthawks", der en kafé med store vinduer lyser opp i natten. Veldig stemningsfullt, smart utnyttelse av kaféens innside og utside, effektfull endringer i lysfarge og -styrke. Imponerende skuespillere, som vekslet lynkjapt mellom ulike roller, og elegante overganger mellom de ulike sekvensene.

Sammensetningen av novellene var komplisert, og der ligger svakheten ved Yngve Sundvors dramatisering og scenografien som han laget sammen med Gard B. Eidsvoll. Det var krevende å følge med i de ulike historiene og karakterene, som beveget seg i en slags spiral, fikk jeg inntrykk av: Man begynte på én novelle, fortsatte med en annen og tredje, kanskje, og så videre på den første igjen. (Lyden i Kulturhuset i Grimstad var heller ikke den beste, og noen av Hamsuns dikt var vanskelige å forstå). Jeg har aldri sett noe liknende før! Det gjorde meg fascinert - og forvirret.

Det var (heldigvis for meg?) flere forvirrede sjeler etterpå, men stykket vekket i hvertfall debatt. Noen lurte på hva som var Hamsuns del av stykket, bortsett fra diktene, da. Det er nok ikke så lett å si, men "er det så nøye, da", tenker jeg? Det var svært interessant psykologi, med blant annet elsk-hat-forhold, og en overbevisende tidskoloritt (1920-30-tallet, gjetter jeg på). Kanskje man rett og slett burde finne fram novellene og lese sjøl? Det kan godt vise seg å være noen gullkorn som har havnet i skyggen av alle Hamsuns romaner.

Din mening, din historie

2009-03-20T05:58:00.000-07:00

Hei, alle med en mening om eller en opplevelse av Knut Hamsuns forfatterskap!
Smak er som kjent vanskelig å diskutere. Noen foretrekker "Sult" mens andre mener at "Konerne ved Vandposten" er den desidert beste romanen til Hamsun. Enig eller uenig; vi ønsker å høre din mening eller din historie. Ulike oppfatninger er med på å krydre tilværelsen. Og det er alltid interessant å lese om bøker eller forestillinger som har betydd noe spesielt for andre.
Dette er altså en blogg om Hamsuns forfatterskap. Innlegg om hans politiske syn og handlinger må fremmes et annet sted.

Vennlig hilsen Reidar Bjorvatn, bloggansvarlig

2009-03-20T05:50:00.000-07:00

Knut Hamsun er berømt for sine romaner, men han har også skrevet en rekke skuespill og noen noveller. Hans dikt "Skjærgårdsø" er ett av få dikt, men til gjengjeld folkekjært. (Listen nedenfor er hentet fra Norsk biografisk leksikon).

Den Gaadefulde. En Kjærlighedshistorie fra Nordland (sign. Kn. Pedersen), Tromsø 1877
Et Gjensyn (dikt, sign. Knud Pedersen Hamsund), Bodø 1878
Bjørger (fortelling; sign. Knud Pedersen Hamsund), Bodø 1878
Fra det moderne Amerikas Aandsliv, København 1889 (ny utg. 1962)
Lars Oftedal. Udkast, Bergen 1889
Sult, København 1890
Mysterier, København 1892
Redaktør Lynge, København 1893
Ny Jord, København 1893
Pan. Af løjtnant Thomas Glahns papirer, København 1894
Ved Rigets Port (skuespill), København 1895
Livets Spil (skuespill), København 1896
Aftenrøde (skuespill), København 1897
Siesta (noveller), København 1897
Victoria. En kærligheds historie, 1898
Munken Vendt (skuespill), København 1902
Kratskog (noveller), København 1903
I Æventyrland. Oplevet og drømt i Kaukasien (reiseskildring), København 1903
Dronning Tamara (skuespill), København 1903
Sværmere, København 1904
Det vilde Kor (dikt), København 1904
Stridende liv. Skildringer fra vesten og østen (noveller), København 1904
Under Høststjærnen. En Vandrers Fortælling, 1906
Benoni, 1908
Rosa. Af student Parelius' papirer, 1908
En Vandrer spiller med Sordin, 1909
Livet ivold (skuespill), 1910
Den sidste Glæde, 1912
Børn av Tiden, 1913
Segelfoss By, 1915
Markens Grøde, 1917
Sproget i fare (artikler), 1918
Konerne ved vandposten, 1920
Siste Kapitel, 1923
Landstrykere, 1927
August, 1930
Men Livet lever, 1933
Ringen sluttet, 1936
Paa gjengrodde stier, 1949