MÅ man like Hamsun?

Spørsmålet gjelder altså litteraturen, ikke Hamsun som politiker/politisk aktør. (Den må man diskutere et annet sted). Og nå er jeg vel i ferd med å avsløre min uvitenhet. Skitt au, det vil vel skinne gjennom etter hvert, uansett. Og kanskje også i dette tilfellet er angrep det beste forsvar. Jeg er vel heller ikke den første til å mene at alt som for eksempel Hamsun eller Ibsen skreiv, var lysende. (For det mener jeg ikke om Ibsen heller).

Mitt "Hamsun-repertoar" er ikke bredere enn Mysterier, Pan, Victoria og Markens grøde. Jeg prøvde meg også på Sult, men måtte gi opp etter om lag 50-60 sider. Litt stillestående og for mye nevrose. Mysterier er favoritten: uhyggestemningen og det psykologisk drama var en stor leseropplevelse. Pan: Ja, det er klart at den er bra, men igjen stillestående og nevrotisk. Jeg husker at jeg irritererte meg over Edvardas nykker - og dét var sikkert tiltenkt fra Hamsuns side. Victoria leste jeg seinere, og synes det var en enkel kjærlighetshistorie. Sikkert flott språk og alt, men uengasjerende.

Så var det dét med å lese bøkene ut fra sin samtid. Konvensjoner har forandret seg, og det kan godt tenkes at Hamsun i sin tid var radikal i innhold og språk. Det er noen år siden jeg leste Mysterier, Pan og Victoria, og jeg ser ikke bort fra at utbyttet hadde vært større nå. Men jeg langt fra sikker.
Mer engasjerende synes jeg Markens grøde var. Den var ikke minst historisk interessant, men - så vidt jeg husker nå - synes jeg Isak var for mye av en høvding (superhelt), liksom pater familias i Trygve Gulbranssen (Og bakom synger skogene, Det blåser fra Dauingfjell, Ingen vei går utenom). Fine bøker, det også, men stereotype personer.

Hamsun skreiv en lang rekke bøker og gjennom mange tiår. At forfatterskapet er mangslungent vet jeg bare fra de bøkene som jeg har lest. Trilogien "Landstrykere", "August" og "Men livet lever" bør man jo også få med seg. En artikkel av Elvin Ludvigsen i Tønsberg blad inspirerer til å gyve løs. Og så var det "På gjengrodde stier", da, som regnes av mange som Hamsuns beste...

God fornøyelse!

Sellanrå = Selv han rår?

Da jeg leste "Markens grøde", slo det meg: Er det mulig at etternavnet til hovedpersonen Isak, altså Sellanrå, skal stå for "selv han rår"? Koblingen er vel ikke helt usannsynlig. Romanen handler jo om Isak som bryter mark og skaper seg et eget livsgrunnlag. (Den ene sønnen flytter til byen og duger ikke til stort annet enn å sløse bort penger, hvis jeg husker rett). Noen som har tenkt på det samme?

Riksteatret: Hamsuns gate

"Mørket har senket seg. Det er stille i gatene. Byen sover. Bare en håndull mennesker er våkne i en svakt opplyst kafé. En dame i gult, to menn i mørke dresser og en herre med trompet. Senere denne kvelden skal noen ligge med noen, noen bli ranet, noen forsøkt drept og en helt alminnelig flue skal dø."
Slik omtaler Riksteatret "Hamsuns gate" i informasjonsseddelen (samarbeid med Nationaltheatret). Stykket baserer seg på Knut Hamsuns noveller. Det inneholder også en del dikt av hans dikt som fremføres som sang. (Her kan du forresten lese andre omtaler og se en smakebit: Hamsuns gate).

Nå skal ikke dette innlegget være en fullverdig teateranmeldelse - det er dessuten langt over min kompetanse, bare en kommentar. Noen ord om skuespillere og kulisser må likevel med. Det var kun tre skuespillere på scenen: Anneke von der Lippe, Gard B. Eidsvoll og Kai Remlov. Kulissene var en blåkopi av Edward Hoppers berømte bilde "Nighthawks", der en kafé med store vinduer lyser opp i natten. Veldig stemningsfullt, smart utnyttelse av kaféens innside og utside, effektfull endringer i lysfarge og -styrke. Imponerende skuespillere, som vekslet lynkjapt mellom ulike roller, og elegante overganger mellom de ulike sekvensene.

Sammensetningen av novellene var komplisert, og der ligger svakheten ved Yngve Sundvors dramatisering og scenografien som han laget sammen med Gard B. Eidsvoll. Det var krevende å følge med i de ulike historiene og karakterene, som beveget seg i en slags spiral, fikk jeg inntrykk av: Man begynte på én novelle, fortsatte med en annen og tredje, kanskje, og så videre på den første igjen. (Lyden i Kulturhuset i Grimstad var heller ikke den beste, og noen av Hamsuns dikt var vanskelige å forstå). Jeg har aldri sett noe liknende før! Det gjorde meg fascinert - og forvirret.

Det var (heldigvis for meg?) flere forvirrede sjeler etterpå, men stykket vekket i hvertfall debatt. Noen lurte på hva som var Hamsuns del av stykket, bortsett fra diktene, da. Det er nok ikke så lett å si, men "er det så nøye, da", tenker jeg? Det var svært interessant psykologi, med blant annet elsk-hat-forhold, og en overbevisende tidskoloritt (1920-30-tallet, gjetter jeg på). Kanskje man rett og slett burde finne fram novellene og lese sjøl? Det kan godt vise seg å være noen gullkorn som har havnet i skyggen av alle Hamsuns romaner.

Din mening, din historie

Hei, alle med en mening om eller en opplevelse av Knut Hamsuns forfatterskap!
Smak er som kjent vanskelig å diskutere. Noen foretrekker "Sult" mens andre mener at "Konerne ved Vandposten" er den desidert beste romanen til Hamsun. Enig eller uenig; vi ønsker å høre din mening eller din historie. Ulike oppfatninger er med på å krydre tilværelsen. Og det er alltid interessant å lese om bøker eller forestillinger som har betydd noe spesielt for andre.
Dette er altså en blogg om Hamsuns forfatterskap. Innlegg om hans politiske syn og handlinger må fremmes et annet sted.

Vennlig hilsen Reidar Bjorvatn, bloggansvarlig

Knut Hamsun er berømt for sine romaner, men han har også skrevet en rekke skuespill og noen noveller. Hans dikt "Skjærgårdsø" er ett av få dikt, men til gjengjeld folkekjært. (Listen nedenfor er hentet fra Norsk biografisk leksikon).

Den Gaadefulde. En Kjærlighedshistorie fra Nordland (sign. Kn. Pedersen), Tromsø 1877
Et Gjensyn (dikt, sign. Knud Pedersen Hamsund), Bodø 1878
Bjørger (fortelling; sign. Knud Pedersen Hamsund), Bodø 1878
Fra det moderne Amerikas Aandsliv, København 1889 (ny utg. 1962)
Lars Oftedal. Udkast, Bergen 1889
Sult, København 1890
Mysterier, København 1892
Redaktør Lynge, København 1893
Ny Jord, København 1893
Pan. Af løjtnant Thomas Glahns papirer, København 1894
Ved Rigets Port (skuespill), København 1895
Livets Spil (skuespill), København 1896
Aftenrøde (skuespill), København 1897
Siesta (noveller), København 1897
Victoria. En kærligheds historie, 1898
Munken Vendt (skuespill), København 1902
Kratskog (noveller), København 1903
I Æventyrland. Oplevet og drømt i Kaukasien (reiseskildring), København 1903
Dronning Tamara (skuespill), København 1903
Sværmere, København 1904
Det vilde Kor (dikt), København 1904
Stridende liv. Skildringer fra vesten og østen (noveller), København 1904
Under Høststjærnen. En Vandrers Fortælling, 1906
Benoni, 1908
Rosa. Af student Parelius' papirer, 1908
En Vandrer spiller med Sordin, 1909
Livet ivold (skuespill), 1910
Den sidste Glæde, 1912
Børn av Tiden, 1913
Segelfoss By, 1915
Markens Grøde, 1917
Sproget i fare (artikler), 1918
Konerne ved vandposten, 1920
Siste Kapitel, 1923
Landstrykere, 1927
August, 1930
Men Livet lever, 1933
Ringen sluttet, 1936
Paa gjengrodde stier, 1949