lørdag 18. april 2009

Gled deg, hele Norges land!

"'Scenografien er praktfull; nesten som på film (...) en forestilling som både trenger djupt inn i Hamsuns tekst - og visualiserer den med musikalsk teft og driv.' NRK
'Av og til kan et teaterstykke forsterke bokens kvaliteter.' Altaposten (seks)
I hovedrollen møter vi et nytt talent i norsk teater: 'Per Kjerstad viser en stolt og stri Løytnant Glahn. Han gjør det med glimt i øyet, kan være farlig, og av og til fornøyelig lik en selvopptatt rockestjerne.' VG (fem)"

Anmeldelsene er sakset fra Riksteatret, og det er sant hvert bidige ord. Scenografien er enkel og fabelaktig. Den skaper et sug i forestillingen: Skyvevegger kommer fra høyre og venstre, gulv og tak, og avgrenser synsfeltet. På et lerret, bakerst på scenen, vises en lys nattehimmel fra den nordnorske sommeren eller animasjon av en mørk skog som beveger seg sidelengs. På den måten kan løytnant Glahn for eksempel løpe gjennom skogen "på stedet hvil".
Koreografien fortjener mye skryt. Stykket kunne lett ha blitt statisk, men flott dans, løping, roing og dampende erotisk samspill - bare for å nevne noe - gir liv. Det eneste som det kunne vært mindre av, er gnikkingen med steinen på låret.
Lydsporene er også knallbra, ikke minst musikken. Melodiene fra Twin Peaks er svært treffende og morsomme!

Forestillingen begynner med at Glahn ser tilbake på den tiden han bodde i skogen. Snart dukker de andre skuespillerne opp og vi forflyttes tilbake i tid.
Det er virkelige komplekse mennesketyper som skal formidles. Per Kjerstad (løytnant Glahn) overbeviser til de grader. Han er snart selvsikker og flørtende, snart nevrotisk og sky. Men karakteren henger likevel sammen på et forunderlig vis. Det er vel trekk som de fleste kjenner seg igjen i, om enn ikke i så ekstreme utslag. Vi får iblant også Glahns egne forklaringer til hvorfor han reagerer som han gjør. Glahn trer da ut av handlingen og fram på scenen hvor han henvender seg til publikum. Da er vi i "nåtiden" igjen. Sprangene fram i tid er ikke flere eller lengre enn nødvendige, og de skjer helt naturlig.

Er det den nordnorske sommeren, med lys hele døgnet, som fratar Glahn alle hans korrektiv? Plutselig legger han seg på kne og truer Doktoren (Sverre Porsanger) til å hoppe over stokken; eller hiver skoen til Edvarda (Maria Grazia Di Meo) på sjøen, når stemningen endelig begynte å bli bra. Glahn takler verken medgang eller motgang. At han er sjalu er opplagt, men det er bare en del av "sykdomsbildet". Skogen er mørk og nifs om natten, men har også en kraft som vekker begjær. Glahn gjentar at han trives alene på hytten uti skogen, at han søker ensomheten. Samtidig har han ikke godt av så lite kontakt med andre mennesker.

Da jeg leste Pan, syntes jeg Edvarda var like mye skyld i det turbulente forholdet mellom henne og Glahn, som Glahn selv. I teaterstykket er Glahn i større grad alene om å rote det til. Edvarda forsøker iblant å glatte over og gå videre, men Glahn møter henne med uforskammetheter eller plaprer nervøst ivei.

Jeg har i tidligere innlegg kanskje vært litt lunken til "Pan". Men det er bare å si seg enig med Altaposten: "Av og til kan et teaterstykke forsterke bokens kvaliteter". Det er mulig Knut Hamsun sjøl ikke ville vært enig; han skal ha hatt en form for motvilje mot teater. Samme kan det være, dette var suverent!

Turneen startet i Grimstad 16. april og er på veien helt fram til 7. juni. Det er et samarbeid mellom Hålogaland teater og Riksteatret.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar