Gretten, gammel - og guddommelig?

Jeg visste ikke så mye om Knut Hamsun da jeg gikk i gang med denne bloggen. Hans nazistsympatier er allment kjent, naturligvis. Men som person trodde jeg mest at han var en gretten, gammel gubbe - at han bestandig hadde vært 80+. Joda, jeg hadde hørt noe om en utsvevende bohemtilværelse i København og dametekke. Men hvem var han egentlig?
I går avsluttet jeg Øystein Rottems "Biografien om Knut Hamsun : guddommelig galskap". Den er en lettlest og troverdig innføring i Hamsuns liv og personlighet, kun 149 sider lang. Boken er kanskje først og fremst myntet på ungdom (i slutten av tenårene?), men forfatteren bruker noen vanskelig ord og uttrykk.
Rottem skriver i forordet: "Mange steder later jeg som jeg vet hva Hamsun tenkte på bestemte tidspunkt. Jeg vet selvsagt ikke hva han tenkte. Men framstilingen bygger på brev som Hamsun har sendt, på notater og artikler av ham, på skrevne kilder fra mennesker som kjente ham - og i noen enkelttilfeller på skjønnlitterære verker som det er all grunn til å tro har et selvbiografisk innhold. I det store og det hele er det derfor en sann historie som fortelles, selv om det kan være detaljer som ikke stemmer."
Etter å ha lest Rottems biografi, fortoner Knut Hamsun seg fremdeles som en stor gåte. Men det betyr ikke at jeg gir opp! Med tider og stunder gir jeg meg kanskje i kast med Ingar Sletten Kolloens kritikerroste verk ("Svermeren" og "Erobreren"). For Hamsun var mer enn en gretten, gammel gubbe. Det vitner de fantasifulle, humoristiske og uutgrunnelige romanene hans om.