Jeg visste ikke så mye om Knut Hamsun da jeg gikk i gang med denne bloggen. Hans nazistsympatier er allment kjent, naturligvis. Men som person trodde jeg mest at han var en gretten, gammel gubbe - at han bestandig hadde vært 80+. Joda, jeg hadde hørt noe om en utsvevende bohemtilværelse i København og dametekke. Men hvem var han egentlig?
I går avsluttet jeg Øystein Rottems "Biografien om Knut Hamsun : guddommelig galskap". Den er en lettlest og troverdig innføring i Hamsuns liv og personlighet, kun 149 sider lang. Boken er kanskje først og fremst myntet på ungdom (i slutten av tenårene?), men forfatteren bruker noen vanskelig ord og uttrykk.
Rottem skriver i forordet: "Mange steder later jeg som jeg vet hva Hamsun tenkte på bestemte tidspunkt. Jeg vet selvsagt ikke hva han tenkte. Men framstilingen bygger på brev som Hamsun har sendt, på notater og artikler av ham, på skrevne kilder fra mennesker som kjente ham - og i noen enkelttilfeller på skjønnlitterære verker som det er all grunn til å tro har et selvbiografisk innhold. I det store og det hele er det derfor en sann historie som fortelles, selv om det kan være detaljer som ikke stemmer."
Etter å ha lest Rottems biografi, fortoner Knut Hamsun seg fremdeles som en stor gåte. Men det betyr ikke at jeg gir opp! Med tider og stunder gir jeg meg kanskje i kast med Ingar Sletten Kolloens kritikerroste verk ("Svermeren" og "Erobreren"). For Hamsun var mer enn en gretten, gammel gubbe. Det vitner de fantasifulle, humoristiske og uutgrunnelige romanene hans om.
tirsdag 28. april 2009
torsdag 23. april 2009
Sportsgale nordmenn
Hva i all verden har sport på en Hamsun-blogg å gjøre?! Jo, i "Bok i P2" fra 7. april i år forteller Tor Bomann-Larsen om hvor viktige polarhelter som Amundsen og Nansen og forfattere som Ibsen, Bjørnson og Hamsun var i sin samtid. De var med på å forme norsk kultur og nordmenns selvforståelse. (Bomann-Larsen er blant annet kjent for biografien om Roald Amundsen og "Den evige sne : en skihistorie om Norge).
Mens Bjørnson sluttet opp om Nansen og hans verdier, var Ibsen og Hamsun sterkt kritiske. Etter Nansens grønlandsekspedisjon og all viraken den førte med seg, advarte Hamsun om at sportsånden var i ferd med å erobre norsk offentlighet og fortrenge vitenskap og kultur.
Programmet er del to av tre i serien om polarhelter og polarlitteratur. Helt ypperlig for en som er interessert i litteratur, idrett, friluftsliv, polare strøk, historie, identitet og nasjonsbygging. Det behøver ikke være noen motsetninger, nemlig!
Programmet finner du her: http://podkast.nrk.no/program/bok_i_p2.rss
Mens Bjørnson sluttet opp om Nansen og hans verdier, var Ibsen og Hamsun sterkt kritiske. Etter Nansens grønlandsekspedisjon og all viraken den førte med seg, advarte Hamsun om at sportsånden var i ferd med å erobre norsk offentlighet og fortrenge vitenskap og kultur.
Programmet er del to av tre i serien om polarhelter og polarlitteratur. Helt ypperlig for en som er interessert i litteratur, idrett, friluftsliv, polare strøk, historie, identitet og nasjonsbygging. Det behøver ikke være noen motsetninger, nemlig!
Programmet finner du her: http://podkast.nrk.no/program/bok_i_p2.rss
søndag 19. april 2009
Myten om Pan
Har du myten om Pan klart for deg? Det hadde ikke jeg før jeg så forestillingen. I begynnelsen får vi høre den av Doktoren, slik at vi lettere oppfatter den tunge symbolikken. Men her kan du lese artikkelen fra Store norske leksikon:
Pan, gud i gresk mytologi, sønn av Hermes. I eldre tid var han en mektig guddom som særlig likte de ville fjellstrøkene. Han var vennligsinnet mot menneskene og skjenket småfeet trivsel og fruktbarhet og var særlig jegerens skytsgud. Men han var samtidig vill og lidenskapelig, med sterkt sanselig natur. Som eldre mann ble han avbildet med bukkeben, horn i pannen og halvt dyriske trekk. Ved middagstid, når alt hviler under den brennende sol, sover Pan, og den som da vekker ham, blir rammet av panisk redsel. Med nymfene ferdes han over fjell og dal med sin fløyte. Etter slaget ved Marathon ble han dyrket i Pan-grotten ved Akropolis i Athen til takk for hjelpen i kampen. I kunsten finnes han ofte avbildet, i senere tid også helt menneskelig og i ungdommelig skikkelse.
Pan, gud i gresk mytologi, sønn av Hermes. I eldre tid var han en mektig guddom som særlig likte de ville fjellstrøkene. Han var vennligsinnet mot menneskene og skjenket småfeet trivsel og fruktbarhet og var særlig jegerens skytsgud. Men han var samtidig vill og lidenskapelig, med sterkt sanselig natur. Som eldre mann ble han avbildet med bukkeben, horn i pannen og halvt dyriske trekk. Ved middagstid, når alt hviler under den brennende sol, sover Pan, og den som da vekker ham, blir rammet av panisk redsel. Med nymfene ferdes han over fjell og dal med sin fløyte. Etter slaget ved Marathon ble han dyrket i Pan-grotten ved Akropolis i Athen til takk for hjelpen i kampen. I kunsten finnes han ofte avbildet, i senere tid også helt menneskelig og i ungdommelig skikkelse.
lørdag 18. april 2009
Gled deg, hele Norges land!
"'Scenografien er praktfull; nesten som på film (...) en forestilling som både trenger djupt inn i Hamsuns tekst - og visualiserer den med musikalsk teft og driv.' NRK
'Av og til kan et teaterstykke forsterke bokens kvaliteter.' Altaposten (seks)
I hovedrollen møter vi et nytt talent i norsk teater: 'Per Kjerstad viser en stolt og stri Løytnant Glahn. Han gjør det med glimt i øyet, kan være farlig, og av og til fornøyelig lik en selvopptatt rockestjerne.' VG (fem)"
Anmeldelsene er sakset fra Riksteatret, og det er sant hvert bidige ord. Scenografien er enkel og fabelaktig. Den skaper et sug i forestillingen: Skyvevegger kommer fra høyre og venstre, gulv og tak, og avgrenser synsfeltet. På et lerret, bakerst på scenen, vises en lys nattehimmel fra den nordnorske sommeren eller animasjon av en mørk skog som beveger seg sidelengs. På den måten kan løytnant Glahn for eksempel løpe gjennom skogen "på stedet hvil".
Koreografien fortjener mye skryt. Stykket kunne lett ha blitt statisk, men flott dans, løping, roing og dampende erotisk samspill - bare for å nevne noe - gir liv. Det eneste som det kunne vært mindre av, er gnikkingen med steinen på låret.
Lydsporene er også knallbra, ikke minst musikken. Melodiene fra Twin Peaks er svært treffende og morsomme!
Forestillingen begynner med at Glahn ser tilbake på den tiden han bodde i skogen. Snart dukker de andre skuespillerne opp og vi forflyttes tilbake i tid.
Det er virkelige komplekse mennesketyper som skal formidles. Per Kjerstad (løytnant Glahn) overbeviser til de grader. Han er snart selvsikker og flørtende, snart nevrotisk og sky. Men karakteren henger likevel sammen på et forunderlig vis. Det er vel trekk som de fleste kjenner seg igjen i, om enn ikke i så ekstreme utslag. Vi får iblant også Glahns egne forklaringer til hvorfor han reagerer som han gjør. Glahn trer da ut av handlingen og fram på scenen hvor han henvender seg til publikum. Da er vi i "nåtiden" igjen. Sprangene fram i tid er ikke flere eller lengre enn nødvendige, og de skjer helt naturlig.
Er det den nordnorske sommeren, med lys hele døgnet, som fratar Glahn alle hans korrektiv? Plutselig legger han seg på kne og truer Doktoren (Sverre Porsanger) til å hoppe over stokken; eller hiver skoen til Edvarda (Maria Grazia Di Meo) på sjøen, når stemningen endelig begynte å bli bra. Glahn takler verken medgang eller motgang. At han er sjalu er opplagt, men det er bare en del av "sykdomsbildet". Skogen er mørk og nifs om natten, men har også en kraft som vekker begjær. Glahn gjentar at han trives alene på hytten uti skogen, at han søker ensomheten. Samtidig har han ikke godt av så lite kontakt med andre mennesker.
Da jeg leste Pan, syntes jeg Edvarda var like mye skyld i det turbulente forholdet mellom henne og Glahn, som Glahn selv. I teaterstykket er Glahn i større grad alene om å rote det til. Edvarda forsøker iblant å glatte over og gå videre, men Glahn møter henne med uforskammetheter eller plaprer nervøst ivei.
Jeg har i tidligere innlegg kanskje vært litt lunken til "Pan". Men det er bare å si seg enig med Altaposten: "Av og til kan et teaterstykke forsterke bokens kvaliteter". Det er mulig Knut Hamsun sjøl ikke ville vært enig; han skal ha hatt en form for motvilje mot teater. Samme kan det være, dette var suverent!
Turneen startet i Grimstad 16. april og er på veien helt fram til 7. juni. Det er et samarbeid mellom Hålogaland teater og Riksteatret.
'Av og til kan et teaterstykke forsterke bokens kvaliteter.' Altaposten (seks)
I hovedrollen møter vi et nytt talent i norsk teater: 'Per Kjerstad viser en stolt og stri Løytnant Glahn. Han gjør det med glimt i øyet, kan være farlig, og av og til fornøyelig lik en selvopptatt rockestjerne.' VG (fem)"
Anmeldelsene er sakset fra Riksteatret, og det er sant hvert bidige ord. Scenografien er enkel og fabelaktig. Den skaper et sug i forestillingen: Skyvevegger kommer fra høyre og venstre, gulv og tak, og avgrenser synsfeltet. På et lerret, bakerst på scenen, vises en lys nattehimmel fra den nordnorske sommeren eller animasjon av en mørk skog som beveger seg sidelengs. På den måten kan løytnant Glahn for eksempel løpe gjennom skogen "på stedet hvil".
Koreografien fortjener mye skryt. Stykket kunne lett ha blitt statisk, men flott dans, løping, roing og dampende erotisk samspill - bare for å nevne noe - gir liv. Det eneste som det kunne vært mindre av, er gnikkingen med steinen på låret.
Lydsporene er også knallbra, ikke minst musikken. Melodiene fra Twin Peaks er svært treffende og morsomme!
Forestillingen begynner med at Glahn ser tilbake på den tiden han bodde i skogen. Snart dukker de andre skuespillerne opp og vi forflyttes tilbake i tid.
Det er virkelige komplekse mennesketyper som skal formidles. Per Kjerstad (løytnant Glahn) overbeviser til de grader. Han er snart selvsikker og flørtende, snart nevrotisk og sky. Men karakteren henger likevel sammen på et forunderlig vis. Det er vel trekk som de fleste kjenner seg igjen i, om enn ikke i så ekstreme utslag. Vi får iblant også Glahns egne forklaringer til hvorfor han reagerer som han gjør. Glahn trer da ut av handlingen og fram på scenen hvor han henvender seg til publikum. Da er vi i "nåtiden" igjen. Sprangene fram i tid er ikke flere eller lengre enn nødvendige, og de skjer helt naturlig.
Er det den nordnorske sommeren, med lys hele døgnet, som fratar Glahn alle hans korrektiv? Plutselig legger han seg på kne og truer Doktoren (Sverre Porsanger) til å hoppe over stokken; eller hiver skoen til Edvarda (Maria Grazia Di Meo) på sjøen, når stemningen endelig begynte å bli bra. Glahn takler verken medgang eller motgang. At han er sjalu er opplagt, men det er bare en del av "sykdomsbildet". Skogen er mørk og nifs om natten, men har også en kraft som vekker begjær. Glahn gjentar at han trives alene på hytten uti skogen, at han søker ensomheten. Samtidig har han ikke godt av så lite kontakt med andre mennesker.
Da jeg leste Pan, syntes jeg Edvarda var like mye skyld i det turbulente forholdet mellom henne og Glahn, som Glahn selv. I teaterstykket er Glahn i større grad alene om å rote det til. Edvarda forsøker iblant å glatte over og gå videre, men Glahn møter henne med uforskammetheter eller plaprer nervøst ivei.
Jeg har i tidligere innlegg kanskje vært litt lunken til "Pan". Men det er bare å si seg enig med Altaposten: "Av og til kan et teaterstykke forsterke bokens kvaliteter". Det er mulig Knut Hamsun sjøl ikke ville vært enig; han skal ha hatt en form for motvilje mot teater. Samme kan det være, dette var suverent!
Turneen startet i Grimstad 16. april og er på veien helt fram til 7. juni. Det er et samarbeid mellom Hålogaland teater og Riksteatret.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
.JPG)
