mandag 23. mars 2009

Riksteatret: Hamsuns gate

"Mørket har senket seg. Det er stille i gatene. Byen sover. Bare en håndull mennesker er våkne i en svakt opplyst kafé. En dame i gult, to menn i mørke dresser og en herre med trompet. Senere denne kvelden skal noen ligge med noen, noen bli ranet, noen forsøkt drept og en helt alminnelig flue skal dø."
Slik omtaler Riksteatret "Hamsuns gate" i informasjonsseddelen (samarbeid med Nationaltheatret). Stykket baserer seg på Knut Hamsuns noveller. Det inneholder også en del dikt av hans dikt som fremføres som sang. (Her kan du forresten lese andre omtaler og se en smakebit: Hamsuns gate).

Nå skal ikke dette innlegget være en fullverdig teateranmeldelse - det er dessuten langt over min kompetanse, bare en kommentar. Noen ord om skuespillere og kulisser må likevel med. Det var kun tre skuespillere på scenen: Anneke von der Lippe, Gard B. Eidsvoll og Kai Remlov. Kulissene var en blåkopi av Edward Hoppers berømte bilde "Nighthawks", der en kafé med store vinduer lyser opp i natten. Veldig stemningsfullt, smart utnyttelse av kaféens innside og utside, effektfull endringer i lysfarge og -styrke. Imponerende skuespillere, som vekslet lynkjapt mellom ulike roller, og elegante overganger mellom de ulike sekvensene.

Sammensetningen av novellene var komplisert, og der ligger svakheten ved Yngve Sundvors dramatisering og scenografien som han laget sammen med Gard B. Eidsvoll. Det var krevende å følge med i de ulike historiene og karakterene, som beveget seg i en slags spiral, fikk jeg inntrykk av: Man begynte på én novelle, fortsatte med en annen og tredje, kanskje, og så videre på den første igjen. (Lyden i Kulturhuset i Grimstad var heller ikke den beste, og noen av Hamsuns dikt var vanskelige å forstå). Jeg har aldri sett noe liknende før! Det gjorde meg fascinert - og forvirret.

Det var (heldigvis for meg?) flere forvirrede sjeler etterpå, men stykket vekket i hvertfall debatt. Noen lurte på hva som var Hamsuns del av stykket, bortsett fra diktene, da. Det er nok ikke så lett å si, men "er det så nøye, da", tenker jeg? Det var svært interessant psykologi, med blant annet elsk-hat-forhold, og en overbevisende tidskoloritt (1920-30-tallet, gjetter jeg på). Kanskje man rett og slett burde finne fram novellene og lese sjøl? Det kan godt vise seg å være noen gullkorn som har havnet i skyggen av alle Hamsuns romaner.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar