mandag 23. mars 2009

MÅ man like Hamsun?

Spørsmålet gjelder altså litteraturen, ikke Hamsun som politiker/politisk aktør. (Den må man diskutere et annet sted). Og nå er jeg vel i ferd med å avsløre min uvitenhet. Skitt au, det vil vel skinne gjennom etter hvert, uansett. Og kanskje også i dette tilfellet er angrep det beste forsvar. Jeg er vel heller ikke den første til å mene at alt som for eksempel Hamsun eller Ibsen skreiv, var lysende. (For det mener jeg ikke om Ibsen heller).

Mitt "Hamsun-repertoar" er ikke bredere enn Mysterier, Pan, Victoria og Markens grøde. Jeg prøvde meg også på Sult, men måtte gi opp etter om lag 50-60 sider. Litt stillestående og for mye nevrose. Mysterier er favoritten: uhyggestemningen og det psykologisk drama var en stor leseropplevelse. Pan: Ja, det er klart at den er bra, men igjen stillestående og nevrotisk. Jeg husker at jeg irritererte meg over Edvardas nykker - og dét var sikkert tiltenkt fra Hamsuns side. Victoria leste jeg seinere, og synes det var en enkel kjærlighetshistorie. Sikkert flott språk og alt, men uengasjerende.

Så var det dét med å lese bøkene ut fra sin samtid. Konvensjoner har forandret seg, og det kan godt tenkes at Hamsun i sin tid var radikal i innhold og språk. Det er noen år siden jeg leste Mysterier, Pan og Victoria, og jeg ser ikke bort fra at utbyttet hadde vært større nå. Men jeg langt fra sikker.
Mer engasjerende synes jeg Markens grøde var. Den var ikke minst historisk interessant, men - så vidt jeg husker nå - synes jeg Isak var for mye av en høvding (superhelt), liksom pater familias i Trygve Gulbranssen (Og bakom synger skogene, Det blåser fra Dauingfjell, Ingen vei går utenom). Fine bøker, det også, men stereotype personer.

Hamsun skreiv en lang rekke bøker og gjennom mange tiår. At forfatterskapet er mangslungent vet jeg bare fra de bøkene som jeg har lest. Trilogien "Landstrykere", "August" og "Men livet lever" bør man jo også få med seg. En artikkel av Elvin Ludvigsen i Tønsberg blad inspirerer til å gyve løs. Og så var det "På gjengrodde stier", da, som regnes av mange som Hamsuns beste...

God fornøyelse!

3 kommentarer:

  1. Som Thure Erik Lund seier: "Der er særligt en norsk forfatter, jeg ikke kan lide, og det er Knut Hamsun. Han er en dårlig forfatter. Han skrev og tænkte dårligt."

    Eg svarar altså på det motsette spørsmålet: "Må ein mislike Hamsun?".

    Først; er verka til Hamsun kunst eller eskapisme? Begge delar. Ofte likar eg tekstar med denne doble kvaliteten. Vanskane tek til når det syner seg at kunsten er rein kitsch, heilt utan sjølvironi.

    Hamsuns fremste litterære kvalitet er at han er ubehøvla. Denne kvaliteten vert nulla ut ved at han samstundes er moralist. Han er Svarte-Petter og Mikke Mus i eitt.

    Inspirert av dei tunge, djuptloddande russarane gjorde han ein doggfrisk entré - og nådde truleg høgdepunktet med posthumt utgjevne "Paa turné" frå 1891. Friskleiken dovna fort hen til tæringssjuke Disney-versjonar av Tolstoj og Dostojevskij - eller vanleg norsk bokklubbkvalitet om du vil, som gjer seg best i "På nattbord"-spaltane i Akersgate-avisene.

    SvarSlett
  2. Hvem i all verden kan få seg til å si at "På gjengrodde stier" er Hamsuns beste? Vedkommende bør filleristes.

    SvarSlett
  3. Hos noen mennesker er simepelthen hjernen større enn hjertet. De egner seg best til å raljere med litteratur, ikke skape den...

    SvarSlett